Mea Culpa

Innimellom tenker jeg tiden har
løpt fra oss eller stoppet opp, som om
alt lenge har vært gamle kulisser, og meningene vi delte guttural ulyd.

Men så ser jeg deg igjen, i blasse
polaroidfarger stå i hjørnet av
bildet, tett inntil den steinveggen
vi kjølte panna mot.

Også det tidløse har sin tid.

Det begynner hjelpesløst og slutter
likeså. I mellomtiden holder vi tilnærmet
fast. Ta deg, f.eks., slik du tok bolig
i meg. Jeg har glemt samtalene, hva vi
forventet. I trekken fra vinduet aner jeg
en sjelden gang den samme
parfymen.

Øret er sjelens
konkylie. Bakenfor vind og skogsus fra tinnitus, hører jeg et svakt

nødrop.

Om vi noengang hadde møttes sier det seg selv at det ikke ville hatt særlig hensikt. All erfaring, all fornuft tilsier det.

Overbevis deg heller om at jeg ikke finnes! At jeg aldri fantes. Det er i en slik abstraksjon de vakreste menneskemøtene kan finne sted.

Og under slike forutsetninger ville vårt møte vært en ubetinget suksess.

Jeg la inn en selvsikker
uforutsigbarhet for å
sannsynliggjøre et tilfeldig
utfall.

Ikke be meg forklare hvor alt
gikk feil.

Øvelse gjør mester, men her er alle
like gode. Også de som ikke øver.
Spesielt de som ikke øver. Og har du øvet
er det ikke gitt at du får delta. Deltakelse
er forbeholdt de få. De samstemte får
delta. De samstemte som deltar sitter ved samme bord. De samstemte holder seg i forgrunnen. I bakgrunnen foregår lyssky aktiviteter. Vi vet ikke sikkert hva som skjer i bakgrunnen. Mange av dem som øvet var først i forgrunnen til de ikke samstemte og ble skjøvet i bakgrunnen. Før de forsvant helt, og forble borte. De minst samstemte var plutselig ikke å finne noe sted, mens bordet i forgrunnen med de minst øvede stadig tok mer plass. Snart var bakgrunnen tømt og mer å regne som del av forgrunnens venterom. Og der venter de, de uøvede,  på sin sjanse.

Det er ingen katastrofe at skogen forsvinner sakte. Den kunne forsvunnet raskt, og tatt fuglene med seg. Utelivet vil alltid være best i byene.

Det er ingen katastrofe at krigslysten øker jevnt. Den kunne økt raskere og satt oss alle i helspenn. Vi kunne ha mistet nattesøvnen, og pillebruk ville eskalert.

Det er ingen katastrofe at ensomheten brer om seg. Den kunne allerede vært total og vi hadde alle vært bundet til internett. Der ville vi blitt vår egen fiende og kun fått besøk av politiet.

Ingen skal kunne si vi ikke
forsøkte alt. Vi fant opp grenser
på fattigdom og omsorg for
kriminelle. Vår fred var en stadig
brutt våpenhvile. Mennesket har
rettigheter, sa vi, men de lot seg ikke
finne.

Ingen skal kunne si vi ikke tok oss
tid. Vi var søvnløst tilstede rundt
alle bord, og fanget opp hva som
ikke ble sagt i de samme talene.
Vi har ikke råd til å feile denne gang, sa vi,
mens vi våket over alle dokumentene
ingen ville underskrive.

Vi er som mest gåtefulle i vår forakt for andre. Vår manglede evne til å forandre oss selv hindrer oss ikke å dømme andre;  som om disse skulle ha en annen iboende beveggrunn enn den vi vet verken tilhører oss selv eller denne verdenen.

Vi er fjæresteinene i mildt sollys
gjennom skylaget. Vi er
brenningene rundt, og
strømningene som trekker oss ut midthavs.

Vi er krusningene utenfor
syne, speilblank skygge i le. Vi er
dybden og diameter, i salt og sjø.

Vi er havets bunn og bruskfisk mellom
sandkorn.

Til vi stiger opp.