Mea Culpa

Det var øyeblikket da
vi tok hånd om
det åpenbare
først. Alt stod i knopp
og retrett. Og nå som alt
lades på ny og
blikket ut i det vi har
i påvente
gir oss en spenglersk
kraft
til å se alt på nytt,
kan vi avkode det
hele

som et pussig forsøk
på frihet.

Rakrygget går vi
dukken, sammen med han som kalte
paradiset for flisespikkeri
og lattersalvene som kom fra
de skrekkslagne kommandantene:

kom tilbake!,

ropte majoren innøvd, mens
stridslysten holdt begjæret hans
i sjakk.

Men vi vet det er håp i brutte
løfter, vi vet det er
sang bak enhver kapitulasjon.

Profetien har lovet oss en
lykkelig utgang, selv om vi har

møkk under neglene.

Disse tider har en salighet
å istemme, rakt mellom øynene
sitter det som skal gå dukken
i romjula.

Jeg møtte en stridsklar nisse,
kledd som klovn
og uten annen proviant enn
sjelefett.

Profetien var den samme;
den om lysene som tennes
over de døde og halvdøde.

Tenk på bølgene, på
øyets bløte blunk mot
horisonten, på intervallet
som skiller vann
fra vann

Ved unnfangelsen var et
nanosekund det eneste
som skilte oss

fra et sort hull

Når alle taper og ingen vinner
Når alle ser at alt
forsvinner. Når du var kvinnen og
jeg var mannen. Når begge
rant ut fritt i sanden. Når det du
ønsker og det du har, snakker
med ulikt vokabular.

Slik lyder evighetens sang, den kan
gjentas inntil undergang.

Fortsett å lese «Gjentakelser»

Av likesinnede var du den jeg oppdaget først etter min død.
Du ble straffet for å ha opparbeidet deg
et forsprang på livet.

Nå står vi begge ved samme
Nietzschianske veiskille. Du i en
idyllisk, tapt sak. Jeg med nærhet
til alt jeg tok avstand fra.

Mellom oss spant en sang,
tonsatt av en stadig synkende
verden.

Engang vil alt lyset vi tok del i
finne et nytt mørke å opplyse; slik holdt
vi fast, lente oss mot Gud.

Men søvnen er bare en bønn. Hva
vi er og ikke er, i disse flyktige øyeblikk,
forenes bare ved nåde, i en tidløs
høyere himmel.

Han
skrev så klokt, at det som
roper i deg, roper ikke på deg, men
her er ingen rop, kun en
svak guttural hvisken
(som kan misforstås)
da alt virker å være satt
på lydløst.

Men
bildene flerrer fortsatt jagende
forbi og trykker meg tettere
sammen.

Det er kanskje nostalgi eller også en
sedvanlig trøtthet bak
pannelappen, men uansett en
åndsfrisk fortvilelse av å
stagge mot tåka, straka vegen
mot kjøreretningen.

Slik du sa det med store
punktum, en dag som avsluttet
våren og åpnet slusene for
det vi bare kalte for
spetakkelet.

Vi våker over alvoret
lik et stille tjern kjenner sin dybde
på overflaten. De nyfødte
spørsmålene vi sjonglerte
i barndommen fant veien opp
og ble luftbobler i stormen
fra helvete.