Forfatter: wolfsegg

Han
skrev så klokt, at det som
roper i deg, roper ikke på deg, men
her er ingen rop, kun en
svak guttural hvisken
(som kan misforstås)
da alt virker å være satt
på lydløst.

Men
bildene flerrer fortsatt jagende
forbi og trykker meg tettere
sammen.

Det er kanskje nostalgi eller også en
sedvanlig trøtthet bak
pannelappen, men uansett en
åndsfrisk fortvilelse av å
stagge mot tåka, straka vegen
mot kjøreretningen.

Slik du sa det med store
punktum, en dag som avsluttet
våren og åpnet slusene for
det vi bare kalte for
spetakkelet.

Vi våker over alvoret
lik et stille tjern kjenner sin dybde
på overflaten. De nyfødte
spørsmålene vi sjonglerte
i barndommen fant veien opp
og ble luftbobler i stormen
fra helvete.

Å bli stein utover rusens
midlertidighet, men
bli stein i steinens mest
triumferende hardhet, til
evig tid, som et uutslettelig bevis
på evig eksistens.

Og om i tillegg vår bevissthet
ville kunne tatt bolig i en slik
eksistens.

Da ville jeg hatt
evig liv.

Javisst sitter vi
godt i det, fjæra i
godstolen under presset av
FN, NATO og et
bilateralt hjemmeregime
du rømmer vekk fra,
regntung innerst i sjelen
og uten en varseltrekant
under kjolen.

Først det jeg var, så det jeg ble
ikke skulle jeg noe sted.
Så den jeg er og helst ville bli
Det hele var en utopi.

Du står i spenn, jeg i spagat,
begge har lagt verden for hat.
Jeg i fistel, du med mørk røst,
vår og sommer ble raskt til høst.

Høsten holder tida fast; sekundets
illevarslende strekk. De tykke
kåpene gjennom sentrum av en
forlatt forstad. Telefonnummeret
ditt på en vannskadet lapp.

Det var dette fuglene satt musikk
til. Om enhver lengde som kom
til kort. Om en avstand for lengst tilbakelagt. Om fargespill i et
mørkt rom.

Stenen bak huset den har eksistens
lik vannet i jorden hvergang jeg slår lens
kan sørge for vekst i busker og kratt
mens jeg av meg selv kan ta dagen fatt
på alt jeg i stillhet forviller meg i
lammet av mening – helt latterlig
for krattet og stenen og busken der bak
som til evig tid har den beste sak.

Det kan være det helt enkle, som å
ta ut av oppvaskmaskinen eller å
åpne en boks tomater. Med ett er
lyset annerledes og lydene fra
etasjen under har stilnet.

Er det nå det skjer?

Men nei, og du vet: det kommer
ikke et forvarsel. Kanskje med
unntak av en svak irritasjon
over å bli forstyrret i oppgavene
med det enkle.

Fuglen har fløyet, flokken ble
forlatt. Blodsporene etter
en nedfelt linedanser
viskes vekk,
som regn i saltvann.

Vi stod oppreist, i restene av
sivilisasjonen.
Steder vi søkte ble
steder vi forlot, og det
agorafobiske vi fryktet

er nå alt vi har.

Fuglen har fløyet. Nå ser du den
ikke engang i
fugleperspektiv.