Mea Culpa

I mengden av nysgjerrige, et trassig blikk
vekk.

Som om de har invadert barnets
fantasi.

Barnets blikk når mitt, som når avstand møter avstand.
Vi deltar ikke lenger.

Etter oss,
vil kun dette ene stå tilbake:

Forkullet fyllmasse
i et dikt

(Tilegnet T. Ulven)

For en tid tilbake satt jeg dagevis i godstolen med benet i gips, over en krakk, ventende på en kommunal hjelpepleier som kom innom et par ganger om dagen. Dette er parodi på et liv, tenkte jeg først.

Men så forfulgte jeg tanken, jeg hadde god tid til det. Om noen uker vil gipsen være borte og jeg er tilbake på kontoret, med alt av annen hverdagslighet og rutine, tidsfrister på alskens snurrige oppgaver. Møter med mennesker som gjør alt annet enn å lytte. Det er alt dette, tenkte jeg, som er parodi på liv.

Hensatt der, i godstolen med benet i gips, var jeg i det minste i stand til å tenke dette. Det er nå nesten glemt.

Vi er brikker i skinndiskusjonenes vanvittige puslespill.
På gode dager sperrer vi øynene opp, og slår fast
et nytt motiv.

Det at jeg ikke finner alle mennesker like avskyelige – er det en form for diskriminering?

Livet er det lengste

minnet

om ingenting
som skjedde.