Vi må tjene til livets opphold, aldri
glemme å gi
jernet alt jernet trenger for å holde
oppe alt som så lett og hele tiden
synker til bunns.
Det gir mening, ikke sant?
Å være i konstant
giv aktsomt i påvente
Kategori: Litteratur
Å ta seg vann over hodet
Vi giftet oss etter noen måneder. To år senere fikk vi en sønn. Når vi skilte oss sa hun: du tok deg vann over hodet. Hun sa det vennskapelig, med antydning til et smil. Jeg lot det ligge. Det var en klarhet jeg ikke kunne bestride.
Lyden av en annen dag
Lyset gjennom gardinene, det mørket vi omsluttes av.
Selvstendigheten som eneste gevinst.
Usårbar
For Schopenhauer var selvbevissthet vilje.
Lammelsen eller viljesløsheten, slik jeg kjenner den, er altså symptomet på mitt eget fravær.
Jeg har gjort meg usårbar.
De bleke dagene
November, andre måneder også, har dager som kommer, dager som knapt går, men i stillheten rundt slipper de ikke taket. En slags tørrhoste som forblir. Dette er de bleke dagene. Dagene med tynn luft og fargeløst lys. Iscenesatt av de voldsomme kreftene utenfor og innenfor oss selv.
En sjelden gang ser vi dette. Og undres hvordan hvilepulsen forblir
hvilende.
Hva jeg var
Var jeg en forvirret gammel mann, kjørende rundt i regnet, målløst, bare fordi hun lot være å komme hjem? Eller var avstanden mellom oss bare blitt en tiltakende planetarisk utvikling?
I bilen, var det slike viss-vass-tanker jeg gjorde meg. Et program på radioen forstyrret meg med automatstemmer. Følelsen av å slynges ut i en annen stratosfære. Også det tenkt.
På rødt lys fikk jeg tid til å skru alt av. Radio og tenning. Det var verken fotgjengere eller andre biler å se. Klokken var blitt halv fire, natt til tirsdag. Jeg gikk ut av bilen, stirret opp mot regnet og de tunge gardinene der oppe som hadde direkte kontakt med slusene. Søkk våt på 15 sekunder.
Tross alt følte jeg meg plagsomt behersket.
Punkt og linje
For oss selv fremstår vi i øyeblikket, alltid over tid. Slik forblir vi tåkelagte skinnskikkelser. Trukket til nåtid, bundet til en uunngåelig hukommelse der erfaringer alltid etterlater noe diskontinuerlig.
Overfor andre lar dette seg beklageligvis manipulere.
Brytning
Tre bilder. Det første i en bil, på vei hjem. Forventningene gjennom de endeløse strekningene, i skumringen. Stemmen i radioen som forlengst har fått ansikt. Varm, grovkornet asfalt som kleber seg til beina.
Er jeg i verden hvis jeg åpner vinduet?
Tre bilder. Det siste av deg, som tok meg imot idet jeg åpnet døren. Og det av trærne, bak huset. Bladene som hadde krøllet seg.
Strekningens og fartens nummenhet. Så enkelt det høres ut, å legge alt bak seg.
Noe selvfølgelig
Som om dette vi holder for oss selv skulle være noe å spare andre for.
En god mann holder på skremselspropagandaen.
Miljøhensyn, kanskje?
Vi trenger dette. Og alt i oss er uansett ladet med
utslettelse.
Minuttene og timene
Den tretthet vi kjenner
når det uvirksomme tar overhånd
Og lastene tar kommando,
timenes selvfølgelighet.
Så gjør motstand! Ingen sa det skulle være
smertefritt.
Men motstanden er en dårlig
motstander. Den kjenner seg selv for godt
til å ønske en virkelig tilstedeværelse.