Vi står fortsatt fint i det. Tidligere strakk
vi oss etter talentet vi manglet, og holdt oss
flytende uten svømmetak.
Nå står vi fortsatt fint, men med ufrie luftveier,
som om vi venter å innta stabilt slagside.
Og ubehaget vi kjenner på
kommer innenfra. Det har festet seg til organene og
gnager på hvert pulsslag.
Vi er blitt kryptert til en ugjenkjennelig
ånde fra jordskorpa.
Vi står fortsatt fint i røttene
under et døende tre og holder Gud ansvarlig
for hvert fallende blad.