Mea Culpa

Morgendagen er et skuespill
i hverdagslig utakt. Hva vi
lot utspille dagen før, uten
applaus og i lukkede rom

Du var lyden jeg tok villig imot,
vårt eget ekkokammer. Du
stod på scenen
som et innadvendt publikum.

Selsom var siste akt, ditt blikk
slått ned som lastet med forsyn.
I kulissene var arbeidet forlengst
i gang.

Vi er strukket ut som
gåter i det gåtefulle, innsatt tilfeldig
og tatt ut med
avmakt. Passivt strittende imot all
trakassering som sistfødte og
alltid evighetslengtende, i en
lotusaktig fosterstilling.

Alt vi mestrer er en sidelengs
bevegelse.

Nå svalner dagene til lyden av
bensin i ordene, og det jeg skulle ha
sagt og gjort er uhørt selv for de
stillferdig etterlatte

Men jeg slipper ikke lett taket,
brenner ubekymret minner som
fossilt avfall og står igjen som den
gutten jeg var, gutten
i røyken.

Vi står alle til punkt og prikke,
tilhørerende en felles arbeidslinje
til løftene måles på nytt og
samarbeidsregjeringene vet
å sko seg.

Vi stiller med svart kappe
og holder hodet løftet i moralsk indignasjon, akkurat lenge nok
til at morgendagen stemmes ned
av et samlet storting.

Jeg var en trekkfugl som
strakstiltak. Sammenbrettet flyvende
sørover. Fugl Phoenix fjetrende,
gjennom fossilt regn. Jevnt avbrutt
av kartet uten et samlende
nedslagsfelt. I fallet mot bunnløs
nostalgi.

Det var øyeblikket da
vi tok hånd om
det åpenbare
først. Alt stod i knopp
og retrett. Og nå som alt
lades på ny og
blikket ut i det vi har
i påvente
gir oss en spenglersk
kraft
til å se alt på nytt,
kan vi avkode det
hele

som et pussig forsøk
på frihet.

Rakrygget går vi
dukken, sammen med han som kalte
paradiset for flisespikkeri
og lattersalvene som kom fra
de skrekkslagne kommandantene:

kom tilbake!,

ropte majoren innøvd, mens
stridslysten holdt begjæret hans
i sjakk.

Men vi vet det er håp i brutte
løfter, vi vet det er
sang bak enhver kapitulasjon.

Profetien har lovet oss en
lykkelig utgang, selv om vi har

møkk under neglene.

Disse tider har en salighet
å istemme, rakt mellom øynene
sitter det som skal gå dukken
i romjula.

Jeg møtte en stridsklar nisse,
kledd som klovn
og uten annen proviant enn
sjelefett.

Profetien var den samme;
den om lysene som tennes
over de døde og halvdøde.

Tenk på bølgene, på
øyets bløte blunk mot
horisonten, på intervallet
som skiller vann
fra vann

Ved unnfangelsen var et
nanosekund det eneste
som skilte oss

fra et sort hull

Når alle taper og ingen vinner
Når alle ser at alt
forsvinner. Når du var kvinnen og
jeg var mannen. Når begge
rant ut fritt i sanden. Når det du
ønsker og det du har, snakker
med ulikt vokabular.

Slik lyder evighetens sang, den kan
gjentas inntil undergang.

Fortsett å lese «Gjentakelser»