Mea Culpa

Vi holdt ut, vi var ikke
i stand til annet.

Vi gikk kanskje dukken, men uten å
gi etter for aftenlandet.

Sånn sett var det samlende
å bli holdt utenfor.

Du var fraværende attraktiv
og tok kun hensyn til min
apatiske fortreffelighet.

De beste årene lot seg ofte avsløre
som ganske middelmådige
og ingen brann var nådd
ettertrykkelighetens overflate. Slik lød et
mutt kammerspill. Alt stod til
forventningene.

Også du, i
lenestolen. Sett at vi startet
forfra, fryktløst, ubekymret,
vel vitende om uunngåelige
sammenhenger som aldri kunne
føre oss sammen.

Sette tankene på villspor, la de vandre
i villniss et sted i avgrunnen
der all historie lar seg kalkulere
i unevnelig villskap, året med sine
8760 timer allerede adoptert av
skriften som bærer oss alle.

Slik er du, den adopterte, ikke mer
enn forsvinningspunktet mellom
tid og væren i påsyn av fjellet
som strekker seg mot noe
endelig, som syndefallet.

Ikke sette sin støvel
foran døren, men finne alle 
ansvarlige, sirkle inn verdien
av ahistoriske tiltak og
flytte fjellet til et sted
der også Sisyfos fikk kjenne på
en astenisk fred.

Nå tar vi med oss det vi har og
stormer et vannglass,
etterlater ingen med banesår
innenfor en stadig skiftende
omkrets. Vår slagstyrke var uklar
tale og en felles fiende hvorpå din
avmakt virket helbredende på
selv de minst omsorgsfulle og
om noen var i tvil var det allikevel
for sent.

Morgendagen er et skuespill
i hverdagslig utakt. Hva vi
lot utspille dagen før, uten
applaus og i lukkede rom

Du var lyden jeg tok villig imot,
vårt eget ekkokammer. Du
stod på scenen
som et innadvendt publikum.

Selsom var siste akt, ditt blikk
slått ned som lastet med forsyn.
I kulissene var arbeidet forlengst
i gang.

Vi er strukket ut som
gåter i det gåtefulle, innsatt tilfeldig
og tatt ut med
avmakt. Passivt strittende imot all
trakassering som sistfødte og
alltid evighetslengtende, i en
lotusaktig fosterstilling.

Alt vi mestrer er en sidelengs
bevegelse.

Nå svalner dagene til lyden av
bensin i ordene, og det jeg skulle ha
sagt og gjort er uhørt selv for de
stillferdig etterlatte

Men jeg slipper ikke lett taket,
brenner ubekymret minner som
fossilt avfall og står igjen som den
gutten jeg var, gutten
i røyken.

Vi står alle til punkt og prikke,
tilhørerende en felles arbeidslinje
til løftene måles på nytt og
samarbeidsregjeringene vet
å sko seg.

Vi stiller med svart kappe
og holder hodet løftet i moralsk indignasjon, akkurat lenge nok
til at morgendagen stemmes ned
av et samlet storting.

Jeg var en trekkfugl som
strakstiltak. Sammenbrettet flyvende
sørover. Fugl Phoenix fjetrende,
gjennom fossilt regn. Jevnt avbrutt
av kartet uten et samlende
nedslagsfelt. I fallet mot bunnløs
nostalgi.