Mea Culpa

Så du fjærkreet,
sopt inntil fortauskanten?
Øynenes innsukne dybde?

Fra ingenting fylles vi,
av lys.

Det er ingen som dør
inne i treet. Ikke
i fart.

Nå som alt
stopper opp

Og aftenlysets afterglow
i en hul, men lukket
munn.

Det finnes brødre
som ikke er brødre, søstre
uten likhetstrekk

I speilet står fortsatt
en fremmed

Men i lokalet, over gaten
i neonlysets rytmiske dissonans
holdes jevnlige
reunions

De beste årene
vi har bak oss
og flammen
bak øynene, nå
uten brensel

Vår tid som et
slukningsarbeid

Hvor lenge sitter
sårsporene i huden, knust
benpipe, kløyvet finger,
et kjøttsår ved hoften.

Fire ganger
ba hun om nåde mens offiserene
spiste lunsj.

Bildene i saturasjon
er myke som viddesnø,
gir oss god tid
mellom slagene.

Intet faller som trykket
over et ufruktbart jordsmonn.
Sorte blomster ved veikanten
som ikke lar seg plukke.

En lavmælt fuglvinge
i fjærlett spenn.
Ingen avslutter en setning
som en prest.

Det finnes vær du ikke har
kjent, uvær og klær du aldri
hadde, ville ha til
beskyttelse

for de frostvåte, islagte
dagene, nettene du lå
varm, skjelvende
under teppet, ubeskyttet

Så mønstrer vi på, uforberedt
til samtalene og tilsynet
vi var lovet og fratatt
ved avgang.

Pålagt et toneleie, som om
spørsmål vi stiller har livets rett
kun i vår munn

Det sannferdige er stumt, og
alltid med en akillesk avstand
til det vi er forberedt.

Vi holdt ut, vi var ikke
i stand til annet.

Vi gikk kanskje dukken, men uten å
gi etter for aftenlandet.

Sånn sett var det samlende
å bli holdt utenfor.

Du var fraværende attraktiv
og tok kun hensyn til min
apatiske fortreffelighet.

De beste årene lot seg ofte avsløre
som ganske middelmådige
og ingen brann var nådd
ettertrykkelighetens overflate. Slik lød et
mutt kammerspill. Alt stod til
forventningene.

Også du, i
lenestolen. Sett at vi startet
forfra, fryktløst, ubekymret,
vel vitende om uunngåelige
sammenhenger som aldri kunne
føre oss sammen.